Sorg og glede - kampen om plassen

Det er merkelig hvordan jeg  i gitte situasjoner med glede og lykke kan føle meg så uendelig trist. Jeg prøver av og til å illustrere dette i mitt hode, min fantasi for å rasjonalisere disse motstridene følelsene.
Da dukker det opp et hjerte.
Den ene delen er fylt med sorg og den andre med glede.
På ordinære dagen uten sosial sammenkomst av noe slag lar jeg disse to delene finne sin naturlige balanse, få fritt spillerom.
På dager hvor jeg skal møte andre, gå i besøker eller andre festlige anledninger som dukker opp, må jeg la gleden slippe til og oppta mesteparten av plassen i hjerte.  For en begrenset tid er dette helt i orden, men går det for lang tid starter kampen om plassen.
Sorgen ønsker ofte å ta mer plass enn jeg er villig til å gi i slike situasjoner. Det er tungt å bære på disse motstridene følelsene. Å skape balanse er lettere sagt enn gjort. Det går ikke an å skape følelser, men det går an å skjule. Skjule sorg. Frembringe glede, vise glede uten å føle det.
Ser frem til den dagen hvor sorg og glede ikke lenger kjemper om plassen i hjerte, men samarbeider og finner sin naturlige del av livet mitt.

Malerier og følelser

Har hatt en periode på vell et år hvor jeg ikke har tatt i en pensel, men den tid er over. Det blir naturligvis mye følelser i bildene jeg maler for tiden, siden jeg bærer på alle følelser som er fysisk mulig (føles ihvertfall slik). Det er godt å kunne ha litt å drive på med på tunge dager.

Akryl på lerret 30x30cm

Akryl på lerret 30x30cm

Akryl foto-collage 30x30cm

Fin dag i pinsen.

Det har jo vært knall vær i pinsen så det har vi utnyttet til det maksimale sammen med gode venner som tar oss med på båttur.
På lørdag var vi på en vidunderlig tur med båt i idylliske fanafjorden.
Vi ankret ved en koselig liten holme etter 15min (det er ikke lengden på båtturen som teller) og pakket ut alle pakkenelikkene.
Pakkenelikker i denne sammenheng er alle barna, stoler, bagger, grillmat, hunder, barnevogn, radio, oppblåsbare seler og hvalrosser og slik kunne jeg fortsatt i en evighet.
Det var rett og slett en fantastisk dag med strålende sol, glade barn og solbrente, men lykkelige foreldre.

Sorgen bearbeides også i drømmene

Jeg har blitt vant med å "sovne til sorg".
Jeg er alltid litt ekstra trist når jeg går å legger meg for da dukker Oleander opp. Idet jeg lukker øynene ser jeg det fine ansiktet hans med den litt strenge minen og det gylne litt krøllete håret hans sitt.
Det kommer en følelse av sorg, savn og vemod.

I drømmeland dukker døden opp. Jeg drømmer om Oleander som er død og andre døde babyer.
Ene natten holdt jeg tre døde babyer i armene mine. Den ene var Oleander, den andre vet jeg ikke og den tredje babyen var den som skulle blitt mitt neste barn.
En annen natt drømte jeg at vi drev å skiftet klær på Oleander HELE tiden, samtidig som vi kjørte fra plass til plass. Vi måtte skape minner og fotografere han før han skulle gravlegges.
Når jeg har slike drømmer om natten våkner jeg alltid opp til en ufattelig trist følelse.
Det er vanskelig å beskrive, men det er som om jeg våkner til tristhet, sovner til tristhet om og om igjen, dag etter dag og natt etter natt.

Etter å ha snakket med psykolog om dette har jeg blitt fortalt at dette er helt normalt i en sorg prosess.
Det er underbevisstheten som bearbeider sorgen i drømmene. Det er utrolig slitsomt mens det holder på for du sover kun " på overflaten" mens du drømmer.
Det vil nok gå over etter en viss tid og den dype søvnen vil komme tilbake.
Imellomtiden er det bare å smøre seg med tålmodighet og vente.

Når virkeligheten inntreffer gang etter gang

Jeg kjenner suget i magen, kvalmen kommer sigende og hetetoktene slår luften ut av meg. Jeg kommer plutselig på at det har virkelig skjedd. Jeg har mistet et barn. Min sønn, vakre Oleander er død.
Alt kommer veltende tilbake. Minner fra svangerskapet, telefonsamtaler jeg hadde den dagen han døde, smerten før han ble født, dagen vi kom hjem fra klinikken, slik strømmer det på..minner.
Det merkeligste er at dette er kun de konkrete minnene om hva som faktisk har skjedd. Det verste er når minner om følelsene kommer tilbake. De følelsene jeg opplevde rett etter den grufulle beskjeden. Panikken, usikkerheten, skjørheten og angsten.
Dette kan oppstå midt på lyse dagen, i butikken eller en stille stund foran tv`en. Det kommer ingen forvarsel. Plutselig bare er jeg der. Midt i sorgens dal, i Oleander land. Der alt er vondt og godt på samme tid.

Til ettertanke

Har fundert en del over hvordan jeg har forandret meg i sjelen og hvilke holdning til livet jeg nå har.
Jeg har fått et ganske så ambivalent forhold til det hele. Den uskyldige, naive innstillingen er vekk. Jeg er ikke uredd lenger og tenker ”det skjer ikke med meg”.
Jeg kan ikke lenger klage over de små tingene, for alt kan jo bli så mye verre. Å irritere seg over bagateller virker så meningsløst.  Jeg er trist og lei og så uendelig sliten av å føle det slik, men samtidig vil jeg ikke ha det på noen annen måte. At jeg sørger betyr jo bare at min lille sønn er høyt elsket og dypt savnet.

Jeg har fått spørsmål om jeg er bitter på hva som har skjedd og om jeg ville vært foruten opplevelsen hvis jeg kunne valgt. Jeg har reflektert litt over det hele.
 Jeg er sint og bitter på omstendighetene og tilfeldighetene, men samtidig så utrolig takknemlig for hva det har brakt inn i livet mitt. Jeg ville ikke vært foruten svangerskapet eller det døgnet jeg fikk med gutten min, verken død eller levende. Selv om han døde i magen min og mine drømmer forsvant med han er jeg evig takknemlig. En mamma vil jo aldri være foruten sine barn, selv om de kun får små glimt sammen med dem. Jeg er fortvilet over og ikke kunne se han vokse opp. Det er de små tingene som jeg så inderlig kunne ønske jeg fikk oppleve. Som latter, gråt, de første skrittene, bursdagene, første møte med snøen, sette plaster å blåse på alle sommerskrubbsårene… Jeg kunne fortsatt i det uendelige.
Jeg er takknemlig for alle de gode sparkene i svangerskapet. Jeg er til og med takknemlig for kvalme, halsbrann, bekkenløsning og alle vondtene. For meg er de bare beviser på hans eksistens og viderefører mitt minne om han. Jeg er også takknemlig for at jeg fikk holde han, stryke på han, føle han og lukte på han etter fødselen. Alle minner er gode minner. Rart hvordan noe kan være så vondt, men likevel så godt.
På mange måter tror jeg man er nødt til å være en englemamma for å forstå akkurat dette.

  ”Det finnes ingen vennskap, ingen kjærlighet, som den mor har til sine barn”
                                                                                                      -Henry Ward Beecher

Tidsperspektiv og sosial aksept.

De sosiale forventningene kommer tidlig i en sorg prosess. Selv om ingen sier noe direkte merker jeg presset. For alle rundt går tiden fort. Det gjorde tiden for meg og før prinsen døde. Hektiske hverdager. Skole, kjøring, henting, middag, klesvask og annet forefallende.
Nå står tiden stille. Klokken og timene går, men sorgtiden er der. Hele tiden. Morgen, middag og kveld.
 Forespørsler om middagsbesøker, andre besøker og sosiale begivenheter er ikke lett. Under sosialt samvær må sorgtiden skjules. Bak smilende munn uten glede i øynene. Bak latter fra magen og ikke hjerte.   Det evinnelige spørsmålet ”hvordan går det” skal besvares. Hvis jeg svarer rett fra hjerte trekker folk seg unna. De vet ikke hvordan de skal hjelpe eller hva de skal gjøre og si. Det vet ikke jeg heller. Og har man det først ”bra” en dag skal man liksom ha det bra neste gang og. Da er letteste utvei og ta på seg smilemasken og si at det går bra. Det skal jo også nevnes at letteste utvei ikke alltid er den beste.

"Nå kan alt skje"

Den uskyldige naive innstillingen til livet er brutalt revet vekk. Den følelsen av at ”det skjer ikke meg” eksisterer ikke. Jeg føler meg utsatt. Som et lett bytte på en åpen mark. Jeg føler at ulykke stirrer meg i bakhode og planlegger sitt neste trekk.
Jeg prøver å gjøre meg så liten og usynlig så mulig. Hvis ingen ser meg, vet hvor jeg er eller hva jeg gjør, da kan jo heller ingenting gale skje.
Med meg i min flukt plan er min sønn og min mann.
”Hvis vi bare forsvinner litt da kan ikke ulykke komme og ta oss. Hvis vi ikke kjører bil da kan vi ikke kræsje. Hvis vi bare spiser grøt da kan vi ikke bli kvelt. Hvis vi ikke sover så kan vi ikke dø om natten. Hvis ikke, hvis bare, hvis ikke, hvis bare…. ”

Det kalles katastrofetanker, og ifølge ekspertene er dette helt normalt. Det er skremmende å sitte med disse tankene, men jeg vet det vil komme en tid hvor alt blir bedre. Hvor den uskyldige naive holdningen til livet blir mer fremtredende. Hvor jeg ikke føler meg utsatt for ulykke, men velsignet med glede og håp.
Det kommer en dag.

Sorgen har ulendt terreng

Tenk hvis sorgen hadde hatt et terreng med slakke sletter og små bakketopper fylt med en eng av blomster.
I stede har den høye, spisse fjell med stup rundt alle kanter, omgitt av skygge. Jeg er nå midt i sorgens landskap. Jeg er ikke mer en på første avsats på sorgens fjell før jeg faller ned igjen. Noen dager har jeg klart å klatret både to og tre avsatser opp før jeg faller helt ned til bunne igjen. Og inn i skyggen.

Noen dager er jeg nesten kommet halvveis opp, da kjenner jeg litt glede. Da ser jeg rundt meg og setter pris på alt jeg har, for derifra er utsikten ganske så praktfull.
Hvis jeg ser ned kan jeg fremdeles se skyggene. Noen ganger velger jeg å klatre ned igjen. Det er litt godt å være der og. Da kan jeg kjenne litt på kulden, og når jeg blir for kald da vet jeg hvor jeg må gå.  Opp igjen.

Jeg gleder meg til den dagen jeg kan se toppen. Vet ikke om jeg noen gang kommer helt til topps, men nesten er godt nok for meg. Fra toppen er sikkert utsikten enestående. Jeg mener å huske å ha sett den før. Det vare før jeg befant meg i skyggene på bunnen. Det var før det ble kaldt.

En dag, en dag skal jeg nå toppen. Men fjellet er høyt og stien er kronglete, og sorgen sti har ulendt terreng.

Sorgens bivirkninger

Ja, tro det eller ei. Sorgen har sine bivirkninger, og de er fysiske.
De rundt tror gjerne at når man mister en kjær og får sorgen tett innpå seg, er det kun følelser av nedstemthet og tristhet som dukker opp.
Ut i fra egen erfaring kan jeg nå fortelle at slik er det ikke. Det er en rekke med plager som dukker opp. Blant disse kan jeg nevne hodepine, svimmelhet, mageknipe, konsentrasjonsvansker, hukommelsesvansker, ekstrem trøtthet og smerter i brystet.

Det er ganske underlig dette med hjertesorg hvor man sier at hjerte blir knust, går i tusen biter osv. Jeg har ikke reflektert over dette noe særlig tidligere, men jeg har heller ikke opplevd ordentlig hjertesorg.
Savnet og sorgen er så sterk at det kjennes fysisk i hjerte. Har blitt skremt av smerten og hvert sikker på at jeg har holdt på å dø av hjerteinfarkt eller blodpropp. Har klart å slå tanken fra meg og resonert meg frem til at det er bare hjertet mitt som sørger, og det er nettopp det det er. Et hjerte i sorg.
Lite visste jeg at det skulle være så vondt.

Den ensomme sorgen

Alt er så tomt og stille. TV`en lager leven i bakgrunnen, mannen prater i telefonen og storebroren maser på sitt. Men alt er så tomt og stille. Jeg er tom og stille. Ingenting er som før, men alt er så det bruker å være.
Jeg mangler noe. Jeg mangler en sønn. Jeg vet han bor i hjertet mitt og der har han det godt, men jeg har det så vondt for jeg er ensom likevel.
Jeg kan ikke stryke på han, lukte på han og gi han det han trenger. Jeg kan kun føle han i hjertet mitt.

Jeg kunne ønske jeg kunne vise han frem til hele verden, og at andre kunne se han smile og le. Jeg kunne ønske jeg fikk ropt ut navnet hans, det fine navnet hans. ”Oleander, nå er det middag”.
Jeg er så stolt av han fordi han var så vakker og perfekt, fordi han er min sønn.
Jeg er så stolt av han som bare en mamma kan være.

Denne stoltheten er gjemt i mitt hjerte. Jeg vet mine ønsker ikke kan gå i oppfyllelse. Mine drømmer om natten er kun et blaff av minner og drømmer om det som skulle ha vært.

Ingen kan se hvor mye mitt hjerte verker, hvor mye lengsel jeg har eller hvor høyt jeg elsker han.
Ingen kan se hvordan morskjærligheten vokser i takt med savnet.
Det er mye ingen kan se, men det er der likevel.

                              ”Jeg bærer på en sorg, ett minne om første og siste gang”
                                                                                                                    -Tor Jonsson

Barselkvinne uten barn

De første seks ukene etter fødselen har vært uvirkelige og vonde. Kunne aldri forestilt meg at jeg noen gang skulle komme hjem etter en fødsel, som barselkvinne UTEN barn.
Som barselkvinne er jeg full i hormoner, har påfølgende vondter etter fødselen og melkespreng.
Ingen tenker stort sett på den fysiske påkjenningen jeg har gått igjennom, for det er ikke noe barn og vise frem. Det er så surrealistisk at jeg knapt husker selv at jeg har født. Minnene rundt fødselen er så nærme, men likevel så utrolig langt vekke.
Det er litt sårt at det hensynet blir litt glemt, men jeg kan ikke klandre de rundt meg. Sorgen veier så mye, mye mer. Og slik skal det være.
Tror bare det er litt ekstra sårt i denne barseltiden, for det fysiske blir en ekstra påminner om hva som skulle vært, men ikke er.

Det stille rom

Det stille rommet. Jeg har sett at mange kaller der nettopp det. Og det er helt riktig. Det er stille der. Det er så stille at du kan høre en knappenål falle. Det er et rom hvor alle snakker lavt og rolig og alle går med lette skritt. Det er også et rom uten barnegråt. Det er der de som for stille barn med englevinger på bor i sitt opphold på sykehuset etter en fødsel.
Merkelig nok opplevde jeg rommet som et rom med en behagelig atmosfære. Rolig og lunt, ydmyke og støttende jordmødre.
Ikke noe press fra de ansatte om at nå er det på tide å dra hjem. Nei, der kan du være så lenge du føler behov for det.

Denne stillheten gikk i grunnen ikke helt til meg før vi reiste hjem. Der og da var det behagelig. I ettertid blir all stillhet et minne om dette rommet og hvorfor vi var der. At den lille gutten våres var død. Og at den stille natten sov jeg med han i mine armer.
I mange uker etter fødselen sov vi med tv`en på om natten og på dagen var alltid behovet for bakgrunns støy til stede.
Det har forandret seg nå. Jeg kan nå ”lytte” til stillheten og frivillig minnes om denne dagen.

Første møte med engelen min Oleander

Jeg må ærlig innrømme at min første reaksjon etter vi fikk dødsmeldingen var ”få han ut, jeg vil ikke se, vil ikke vite, vil ikke høre”.
Heldigvis fikk jeg grei beskjed på at det beste er å føde så sant man kan. Det er ikke bare bare å ta keisersnitt og leve i en rekonvalesens tid uten barn. Dette er jeg utrolig glad for i dag.

Tror de fleste av oss har et anstrengt forhold til døden, både det å snakke om det og det å se døde mennesker. Særlig når døden er nær innpå deg og du ikke vet hva du kan forvente.
Jordmødrene spurte meg om jeg ville at de skulle legge han på brystet mitt etter han kom ut. Dvelte i grunnen litt rundt dette (her er det igjen frykten for det ukjente som slår inn), men etter å ha blitt fortalt at han ville da være varm og jeg ville være takknemlig for denne stunden i ettertid måtte jeg si meg selv enig. 

Da jeg så han for første gang ble jeg trist, glad, usikker og forundret. Var det virkelig slik barnet mitt så ut. Han var jo vakker, perfekt og akkurat slike et barn skal være. Vet ikke helt hva jeg hadde forventet meg (for han var jo bare et barn), men jeg har alltid forbundet døden med noe skummelt og fryktinngytende. Noe man helst ikke vil se eller forholde seg til.
Men slik var det altså. Han lå oppå meg, varm og god med et blått helseteppe rundt seg. Han luktet den gode nyfødt lukten som spedbarn gjør. Han var akkurat lik alle andre barn, bare livløs og stille.
Han så så fredfull ut. Dette hjelper litt på min dårlige samvittighet som en mor som ikke har klart å beskytte barnet sitt. Jeg tror ikke han har hatt det vondt. Han så i hvert fall ikke slik ut.