Dette blir et "nakent" innlegg. Et innlegg uten bilder og fiksfaks. Det er av den enkle grunn at det er slik jeg oppfatter sorgen for tiden. Sorgen bare er der, sammen med meg og ensom med meg. Føler av og til at jeg er alene i denne verden, bare meg og sorgen, side om side. Ingen som snakker om det, ingen som lytter, og ingen som forstår.
Skulle så gjerne ønske at jeg klarte å formidle andre steder enn på "papiret". Kanskje det hadde hjulpet både meg og mine venner til å kommunisere bedre.
Alle andre snakker om sine barn i hytt og dynevær, mens jeg bare tenker for meg selv mine ensomme tanker. Jeg og har jo lyst til å snakke om han, min nydelige sønn. Å høre navnet hans sitt i mine ører er jo som å spille den vakreste musikk. Det navnet jeg må si høyt til meg selv for å høre.. Oleander..Oleander..Oleander.
Som jeg skulle ønske det ble sagt høyt litt oftere.
Jeg oppfatter dødfødsel som tabu. Det er mye rart et menneske som opplever sitt verste mareritt skal høre.
"Du skal være glad du har flere barn." " Det var gjerne likegreit at det skjedde nå, før du rakk og bli kjent med han." "Du kan jo få flere barn."
Har valgt å ikke irritere meg for mye over slike utsagn. Støtter meg til det at det skyldes uvitenhet og at det blir sagt i beste mening.
At andre ikke evner og forstår sorgen gjør den bare mer ensom. Et barn som dør i mors liv, føler jeg av og til ikke blir sett på som direkte barn. Det blir noe som skulle vært , men ikke ble.
Nå skal jeg presisere det en gang for alle: Den kjærlighet du møter ditt barn med, den overveldende følelsen som tar deg med storm i det du hilser på vidunderet som har lagt i magen i så lang tid og gitt tegn fra seg, den er akkurat den samme enten barnet ditt kommer til verden med et skrik eller blir født i stillhet. Dette er av den enkle grunn at det er BARNET DITT.
Er gjerne litt krass i dag, og det er ikke meningen, men føler det er viktig at mennesker forstår at barnet som døde i mors liv er like betydningsfullt som et hvilket som helst annet barn.
JEG trenger at mennesker forstår, andre englemammaer trenger det for det er vi som har barna som ingen fikk se. Det er vi som gjemmer sorgen under overflaten når andre glemmer den, det er vi som sier navnet til barnet våres høyt så vi kan høre det vakreste ord i verden.
tirsdag 27. november 2012
mandag 12. november 2012
Så nærmt så nærmt, men akk så fjernt
Fra 28 uker og 0 dager til 28 uker og 6 dager
av svangerskapet.
Vekt: 1100 g
CRL: 24,5 cm
Full lengde: 33,5 cm
Vekt: 1100 g
CRL: 24,5 cm
Full lengde: 33,5 cm
I dag er jeg kommet til den 28uke. Jeg entrer siste
trimester, den mest risikofylte delen av svangerskapet med tanke på
morkakeløsning. Merker jeg kjenner ekstra etter ved vondter som kommer og er på
vakt HELE tiden i tilfelle det skal oppstå løsning. Tror at denne delen av
svangerskapet kan bli mer slitsom enn først antatt. Energien er lav og kroppen
begynner å merke at den har gått gravid en stund for å si det slik. Måtte tiden
FLY av sted i et forrykende tempo!!
Merker at det skal lite til for å sette meg ut av balanse for tiden så den som satt å tutet under undersøkelsen det var meg. Fikk heller ikke se på skjermen under ultralyden så ja, ble skuffet.
Men alt i alt så er jo det viktigste at det går bra med
gutten og det gjør det. Han er en liten akrobat og har snudd seg fra hodeleie
til tverrleie fra forrige gang.
onsdag 7. november 2012
En liten prins <3
Har ikke klart å skrive så mye på bloggen i løpet av
månedene som har gått. Jeg har bært på en hemmelighet.
Min hemmelighet har svekket min evne til å sette ord på sorgen uten å nevne
gleden i mitt liv. Det ene har grepet sterkt inn i det andre og kontrasten er
så stor men likevel så nær.
Min skatt er nå 27 uker og 2 dager i min mage. Det er en
liten prins denne gangen også. Jeg er for tiden preget av sorg, lykke,
forventninger, redsel og takknemlighet. Det er så mye tanker og følelser at det
nesten er umulig å beskrive det med ord. <3<3<3
Det er godt å kunne dele dette, men samtidig frykter jeg en
gjenntagelse av morkakeløsning i dette svangerskapet, og hva da? Hvordan skal
jeg igjen uttrykke min sorg til dere. Det er så anneledes nå fordi denne
gangen tar jeg dere med på ferden min. Min reise i et svangerskap tyngre enn de
fleste vil oppleve, med et usikkert utfall. Jeg skaper forventninger i
fellesskap. Det er vanskelig, men samtidig godt.
Jeg har skrevet ”dagbok” i svangerskapet som inneholder
tanker og følelser, oppfølging fra jordmor og lege og den generelle
svangerskapsomsorgen (som JEG opplever den) i et svangerskap etter
dødfødsel.
Jeg vil dele denne dagboken med dere fra ”første side” litt etter litt.
Jeg vil dele denne dagboken med dere fra ”første side” litt etter litt.
Jeg avslutter innlegget mitt for denne gang med bilder og en liten filmsnutt av
lille prinsen som ble tatt i går på Ultralydklinikken i Bergen (som jeg forøvrig er veldig fornøyd med!)
Ha en fin kveld alle sammen J
Abonner på:
Innlegg (Atom)