lørdag 27. april 2013

Jeg mistet meg selv på veien



Jeg husker en gang jeg var full av pågangsmot og styrke. Jeg var ivrig etter å realisere meg selv og så på fremtiden som en utfordring klar til å beseires. Jeg klatret opp på min høye hest etter å ha opplevd både motstand og nedturer. Ingenting skulle få knekke denne jenta.
Det var en tid hvor jeg var selvsikker og stolt.
Selvsikker i den sammenheng at jeg tok ikke et nederlag for et nederlag, men som en mulighet til å komme meg opp igjen. Kreativ og engasjert. Jeg var ikke redd for diskusjoner eller uenighter. Jeg gav klar beskjed hvor jeg sto, hva jeg ville og hva jeg mente. Jeg var stolt av meg. Med en flott familie, mange gode nære venner og trygge omgivelser som gav selvfølelsen et boost.

Jeg hadde så mange drømmer og så mange planer for fremtiden. Skole og utdannelse, to tette barn, karriere etter endt permisjon i en lederstilling. Opp og frem. Ingen utfordring var stor nok. Jeg var ferdig med å vente. Jeg hadde vaklet frem og tilbake i flere år uten å klare å bestemme meg for hva jeg ville, hvor jeg ville og endelig klarte jeg å ta beslutningen som skulle legge grunnlaget for resten av min fremtid sammen med min lille familie.



Etter Oleander døde følte jeg meg mislykket. Jeg hadde feilet i den forstand at jeg ikke klarte å bringe han til verden i live, at han ikke var trygg i min mage, at jeg ikke klarte å gi det både mannen og Tommygutten hadde ventet så lenge på., en levende sønn og bror. Jeg følte jeg skuffet dem og meg selv. Min oppgave som mamma klarte jeg ikke.

I dag, akkurat nå er jeg litt i villrede. Jeg leter og leter, men finner meg selv ikke igjen. Det er så mye som er forandret. Mine drømmer om selvrealisering har skiftet retning.  Jeg ønsker ikke lenger en lederstilling med mas, jag og ansvar. Lederstilling for meg betyr mindre tid med barna mine og mannen. 
Jeg liker ikke lenger sosiale sammenhenger hvor jeg møter nye mennesker. Jeg blir usikker og redd. Jeg slipper ikke lenger noen innpå i frykt for å møte motstand, bli såret og komme opp i ubehagelige situasjoner. Kan jeg gå i tusen knas? Vil jeg bryte sammen?
Ved å dele hva som har skjedd blir jeg møtt med nye, medfølende øyne. Er det det jeg ønsker i en hver sammenheng eller er det bedre å møte mennesker med en maske av selvtillit hvor jeg kan møte dem tilnærmet-lik slik jeg gjorde tidligere?



Det er så mange spørsmål langs veien, så mangt jeg ikke vet eller har klart å finne ut av.
Jeg savner den gamle meg. Jeg ønsker jeg finner meg selv på veien videre, men jeg tror den gode gamle jenten er vekk. Jeg har for mye bagasje som jeg aldri vil klare å forsone meg 100% med. Jeg har for mye livserfaring på den vonde siden.
Mitt mål for veien videre er fremdeles litt uklart. Alt er litt dekket i den grå ubestemmelige massen av usikkerhet og spørsmål. Hvordan og hva.


tirsdag 23. april 2013

Foto; Noen blinkskudd, en porsjon flaks og litt flinkhet


Tenkte jeg skulle vise frem noen av bildene jeg har tatt gjennom de siste årene. Jeg er ikke proff på dette området og ingen ekspert på kamerafunksjoner eller lys-setting.
Har gått på formgivning tidligere (begynner forsåvidt å bli noen år siden) så er litt inne på komposisjoner, er kreativ i sjelen og er VELDIG glad i å fotografere så resultatene er ikke så aller verst. Bildene er ikke redigert.

Enjoy :)










                     

søndag 21. april 2013

Deppe deppesen


Jepp, er litt deppa. Synes alt er litt kjipt for tiden. Er takknemlig for mannen og barna, elsker dem over alt på jord, men kjenner litt på savn etter skatten min som ikke er her. Utfordringene har kommet på løpende bånd i de siste, noen store og noen små. Bekymring på bekymring. Når savn og sorg er nokså tydelig for tiden er det ikke så mye som skal til for å tippe meg over kanten. Kjenner jeg går rundt og er små-nervøs og litt kvalm hele tiden. Det fysiske og mentale spiller ikke helt på lag. 
Det pleier å komme en ny og bedre dag etter en natt med søvn, men det ser ut til at de dagene lar vente litt på seg.
Synes livet er litt urettferdig for tiden, samtidig som jeg irriterer meg over meg selv fordi jeg føler det slik. Jeg av alle burde føle ekstra sterkt på takknemlighets-skalaen, jeg som har fått en ny liten prins inn i livet. Men jeg savner likevel Oleander. Jeg sitter fremdeles med spørsmål om hvorfor, hva hvis, hadde jeg bare…


Synes vi har hatt nok ”uflaks” eller hva jeg skal kalle det. Fra nå av burde liksom livet gått som smurt. Er det meningen at vi skal bli sterkere av dette? At vi skal lære noe? I så tilfelle har jeg ikke noe interesse av å bli sterkere eller lære noe som helst. Meg som er totalt vanemenneske liker og har det forutsigbart. Trenger ingen ekstra utfordringer på toppen.
Så slik er det altså. Deppe-dager. Dager fylt med en god porsjon selvmedlidenhet (ja, innrømmer det), trasige negative tanker (janteloven delux), bekymringer anmass og dårlig samvittighet for det ene og andre.
 Nå skal jeg snart stirre litt på lille trille Wilhelm og kjenne litt på moskjærligheten, gi Tommygutten en godnatt suss på kinnet og bre på han dynen og kjenne litt på morskjærligheten, lukke øynene og huske på hvor heldig jeg er.
Tror det er det jeg må gjøre for å komme gjennom disse deppe dagene.





onsdag 17. april 2013

Jeg har OGSÅ mistet et barn


I min søken etter bekreftelse og anerkjennelse av min vakre gutts eksistens har jeg måtte ty til noen ukers selvransakelse.
Dette er et følsomt tema for mange, meg selv inkludert. Det er alltid en fare for å tråkke noen på tærne når vi snakker om sorg.
I forbindelse med ettårsdagen kjente jeg plutselig på den velkjente ensomme sorgen. Hans eksistens har satt spor i meg, men ikke i den nærmeste familie i den grad jeg skulle ønske.  Det er en hårfin balanse mellom hva man kan og burde forvente.  Kanskje jeg har forventet mer enn jeg burde?
Jeg sitter igjen og fabulerer litt for meg selv om hva sorg egentlig er, hvor lenge det er greit og sørge og hvor mye jeg kan forvente.
All sorg er tung enten du sørger over skilsmisse, å miste jobben, eller dødsfall i nærmeste familie. Å miste et barn i dødfødsel er like fullt ut en sorg. Jeg sier ikke sorgen er verre, men kanskje litt annerledes. Utrykket den ensomme sorgen kommer til sin rett når noen mister et barn i dødfødsel. Et barn i magen er like fullt ut et barn, men omgivelsene anerkjenner ikke barnets eksistens på samme måte som hvis barnet hadde levd og satt sine spor ved sin fysiske tilstedeværelse. Jeg har ofte satt igjen med den tanken at hvis barnet mitt hadde levd 1 dag, 1uke eller 1 måned ville det føltes mer akseptabelt og sørge i lenger tid, markere merkedag og bære med seg videre, isteden for å ”komme seg videre”.  Da kunne jeg også forventet mer av de nærmeste rundt.
Jeg opplevde at kort tid etter begravelsen forventet de fleste at nå skulle vi begynne å virke igjen. Vi måtte komme oss videre, ut og gjøre noe og ikke bare sitte hjemme og deppe. Jeg synes dette er så urettferdig. Hvis Oleander-gutten HADDE levd la oss si en måned, ville det da vært på samme måte? Er det tiden som blir gitt med barna som definerer hvor mye man har rett til å sørge?
 Hvorfor kan ikke mitt barn være like viktig som andre sine barn. Jeg har ikke bare mistet et barn i mors liv, jeg og har mistet drømmene om fremtiden.
Hvorfor er ikke jeg  berettiget til å sørge på samme måten som andre som mister sine barn?
For noen måneder ble jeg fortalt at det var en bekjent av en bekjent som hadde mistet en datter på 10-11år. Denne moren som hadde mistet dette barnet fortrengte sorgen og prøvde å glemme den ved å fylle dagene med arbeid.
En tredjepart kommenterte i denne samtalen ”tenk så forferdelig, da er jo du blitt kjent med barnet og har vært mamma for dette barnet så lenge”
Jeg satt igjen med en tanke om at JEG hadde ikke rett til å sørge, og at det kunne vært verre, jeg kunne jo blitt kjent med barnet mitt for så å miste han. Jeg hadde vært evig takknemlig hvis jeg kunne fått lov til å bli kjent med mitt barn, hvis ikke så lenge i hvert fall en liten stund. Jeg sammenligner aldri sorgen og kan ikke si at det ene er verre enn det andre, men jeg skulle virkelig ønske at andre ikke skulle sammenligne min sorg. Hvorfor må alltid noen prøve å fortelle hva som kunne vært verre, for i min verden har jeg også mistet et barn og hva kan være verre enn det??
 Det finnes ingen regler for sorg. Sorgen kan være tilstede i korte eller lengre tidsrom, den kan være utålelig eller håndterbar, noen ønsker å jobbe med den ved å begynne i arbeid igjen og fylle dagene med fysisk aktivitet, men andre ønsker å gjøre ingenting. Noen prater mye om den, mens andre bærer den på innsiden. Noen lærer seg å leve videre med sorgen etter kort tid og andre bruker lengre tid, og begge deler er like riktig. Og Ingen kan fortelle noen hvordan de skal sørge. 

"Sorg kan kun defineres av dem som sorgen selv bærer"
                                                                                         molar85
 

søndag 14. april 2013

Ukjent landskap


Jeg savner deg min hjerteskatt og undres over hvor du har dratt. Er du i vinden som stryker mitt skinn eller er du stjernen som blinker natten inn.  Er du hos englene i himmelrike og lyser vår vei, er det der jeg engang vil møte deg?
 For jeg i ukjent landskap vandrer mens sorgen tynger meg ned. Den dag  jeg deg møtte da var du alt dratt av sted.
 Ingen kan se min smerte og mitt savn etter deg. Det forblir gjemt i mitt hjerte og gir meg verk og uendelig smerte. 
Vår tid ble delt i stillhet, uten barneskrik og babyknirk.  Med vakre øyne som hvilte, fikk jeg aldri se ditt blikk. Din kropp så kald og livløs jeg holdt deg i min favn, mens mitt hjerte fyltes med den kjærlighet som bare et mammahjerte kan.


lørdag 13. april 2013

Tre måneder, helsekontroll og vaksine

 Lille trillen min er tre måneder i morgen. Skal si tiden flyr!!
I går var det helsekontroll og vaksinering. Storebroren var med og holdt han i hånden og trøstet han idet sprøyten ble satt. Flinke storebroren!
Lille trillen er blitt 59cm lang og veier nå 6750gram så han lever virkelig opp til kallenavnet sitt.
Som helsesøsteren sa er han en gutt med næringsvett.

I natt kom feberen etter vaksinen, men heldigvis er han feberfri i dag. Synes det er skummelt med den feberen, selv om jeg vet at det er helt vanlig å få etter vaksinering. Jeg har en gang sett en som hadde feberkramper. Det var dramatisk med ambulanse som kom i full fart og en livredd hysterisk mor. Den gang var jeg bare en liten jente og det minne sitter som brent inn i sjelen. Det er sikkert derfor jeg synes den feberen er så skummel.
Heldigvis er lille trille frisk som en fisk i dag og jeg kan puste lettet ut.



Diskuterte litt med helsesøster angående å introdusere grøt. Jeg vet det er tidlig, men han får kun tillegg og drikker nå over 1,2liter i døgnet. Ideelt sett skal de ikke ha over 1liter med tillegg i døgnet og jeg ser at han stadig har behov for mer og hyppigere måltid.
Helsesøsteren sa så fint at de anbefaler og vente til de er over fire måneder med å gi grøt, men at jeg måtte kjenne litt på hva jeg følte var riktig. Så frem og tilbake like langt. 

Tenkte å bruke neste uke til å tenke og vurdere, og se litt an på hvordan spise rutinene hans utvikler seg. Hvis det bare øker på får jeg heller begynne å gi han en liten skje.


Lille trille Wilhelm blir stadig sterkere og holder nå hode godt oppe når han ligger på magen. Utviklingen skjer så raskt når de er så liten. Han er blitt flink og gripe fatt i ting, ler høyt og smiler og pludrer. Han er ikke spesielt begeistret for å ligge på magen så det blir korte mage-trene økter.


 Millehunden er litt sjalu for tiden, og HVER gang jeg skal leke litt med lille trille når han ligger i babygymmen er hun på plass med en leke i munnen klar for å delta. Det hele ender med at det er flere hundeleker enn babyleker oppi babygymmen. En linselus er hun også.

I dag er det rydding som står for tur, og siden vi ikke fikk gjort noe av det vi hadde tenkt forrige helg så har vi litt og ta fatt i.

Ønsker dere en god lørdag :) 

onsdag 10. april 2013

Årets første grillings

Mens snøen fortsatt ligger i store og små lag i hagen, gresset er fremdeles gulbrunt og trærne er nakne uten skudd og blader er vår grillsesong i gang. Kong-vinter tar sine siste sukk med nattefrost og snø, mens vi ignorerer de fortsatt veldig synlige tegn på at vinteren ikke vil slippe taket.
Vi er innstilt på vår. Og dermed så er grillsesongen i gang. Vi har startet lett i år med pølse i lompe og, funnet frem grillklypen og grillvotten. Dressen er fremdeles ikke kommet i hus, men om noen måneder er vi vell der og.
Hvem har sagt at det trenger å være så avansert? En engangsgrill, moderne grill-spyd til å feste pølsen på og en peis er jo alt man trenger..



Tommygutten koser seg med grillings og Millehunden venter spent. Kan jo hende det kommer sprettene en pølse ut av peisen til henne også?

Dagens gullkorn fra barnemunn kom også under middagen. Tommygutten er veldig glad i stekt løk på pølsen og som gutter flest er ikke han spesielt nøye på om løken havner både på, under og ved siden av pølsen. Jeg derimot foretrekker å ha minst mulig gris på bordet og spurte han om ikke han kunne bruke en skje til å ta løken opp av posen med. Da fikk jeg til svar i et meget oppgitt tonefall; "Mamma, meg og pappa er menn, vi bruker ikke skje".
Jeg har fnist godt for meg selv, noterer gullkornet bak øret og gleder meg til talen som skal holdes i konfirmasjonen.
Ønsker dere andre en god grillsesong. Er det april så er det april ;)


.

tirsdag 9. april 2013

Jeg fant min vei til tårer


 Før påske kom jeg over et blogginnlegg så traff meg i sjelen. Jeg la igjen en liten kommentar og en påskehilsen. 
På en vanlig dag som denne, mellom babykos, husarbeid og pc`titting så jeg at jeg hadde fått svar på innlegget jeg tidligere hadde kommentert på.
Innlegget var så godt skrevet at den dagen før påske jeg satt meg ned og leste det, rørte det noe i mitt hjerte. Noen mennesker har en utrolig evne til å formidle opplevelser som gjør at du som leser kan sette deg inn i det mennesket sine tanker og følelser.  At du prøver å forstå dem og lar deg fascinere og inspirere av deres pågangsmot og styrke.
Dette innlegget jeg skriver om satt i gang en del tanker hos meg.
Jeg bestemte meg for at de tanker jeg har gjort meg er så viktig at jeg vil ta det med meg på veien videre.
Jeg velger selv hvordan jeg ønsker å møte mine utfordringer i hverdagslivet, hvordan jeg handler og hvordan jeg påvirker familien med mine handlinger. 
Jeg velger selv om jeg skal løfte meg selv opp eller trykke meg selv ned. Men det jeg ofte glemmer er at mine nærmeste blir med meg på ferden. Velger jeg å befinne meg på bunnen i den mørke dalen velger jeg også den tunge sti for familien min. Velger jeg å bestige toppen av fjellet tar jeg med familien på en ferd i et positivt landskap hvor jeg kan formidle at utfordringer som dukker opp langs stien må møtes på de premisser som de kreves - handles deretter og beseires.
Jeg vil lære både meg og dem at ved å vise handlekraft får du igjen goder. Jeg snakker ikke om de materielle godene, men de emosjonelle. Økt selvfølelse, selvrespekt og stolthet.  For hvis vi ikke har troen på oss selv, hvem vil tro på oss da?

Med det svaret jeg fikk på kommentaren min på innlegget til dette fantastiske menneske, med den utrolige formidlingsevnen fant jeg min vei til tårer. Ikke bare fordi jeg kjente på sorgen over Oleander, men fordi jeg samtidig ble rørt over et annet menneske sin evne til å treffe meg i hjertet. Fordi jeg kjente meg ydmyk og takknemlig over at et menneske tok seg den tiden til å svare nettopp meg. Fordi det gav meg så mye som jeg kan ta med meg videre på min ferd blant sorg, små og store utfordringer og verdier jeg kan gi videre til de som er meg nærmest. 


Hvis du leser innlegget mitt, så takk kjære deg. 






mandag 8. april 2013

Familie-fotografering



 Lørdagens aktivitet var familie-fotografering. Min venninne som har både svart og hvit bakgrunn og ikke minst god plass i stuen har tatt bildene (så tusen takk til deg:). Det er ikke lett å få alle til å se samme vei, ikke blinke, smile med tennene osv, men resultatet ble bra. Tommygutten er seg selv lik og synes det er veldig festlig og tulle å fjase, så litt tullebilder ble det også.
Søndag skulle være den store ryddedagen hvor vi blant annet skulle sortere og organisere i garasjen, hive boss, vaske hus og jeg skulle plante de siste frøene så de er klar til å settes ut når den tid kommer, men her ble det ikke gjort stort. Alle var skikkelig i søndagsmodus, far slappet av på sofaen, barna var oppe på rommene sine og spilte å så på film, mens jeg koste meg med redigering av bilder.
Jeg har kun brukt photoscape og picasa og jeg ser at på noen av bildene har vi fått en veldig fin gyllen farge..kremt.., men nå har jeg ikke photoshop og ikke kan jeg det heller så det ble bare så det ble. Noen av bildene ble jeg forøvrig VELDIG fornøyd med.
Her kommer bildene.



 De to bildene over har jeg ikke brukt clone stamp på hele bakgrunnen så derfor har jeg ikke fått bakgrunnen helt hvit. Jeg har kun fjernet skygger og ansiktene fikk litt mye glød ettersom jeg ikke helt klarte å regulere lysmengden så både bakgrunn og vi ble fine.
Bildet under ble derimot mye bedre.


Fra venstre er min mann, så meg og lille trille Wilhelm, Tommygutten og bonusgutten min

 
                             Nydelige vakre gutter

  



'

    

Jeg har tatt mange artige bilder av Tommygutten, men har ikke redigert de enda. Så nytt bilde-ras kommer om ikke så alt for lenge.

I slutten av april skal jeg på fotokurs og det gleder jeg meg veldig til. Jeg har alltid vært glad i å ta bilder, men etter Oleander døde er det blitt ekstra viktig for meg. Min opplevelse med dødfødsel og død har satt dype spor i meg og jeg ser at det følger meg ofte i hverdagsaktiviteter og tanker. Jeg er blitt ekstra redd for å miste de som betyr mest for meg og føler meg mer "utsatt". Derfor betyr det så mye for meg å kunne forevige øyeblikk og skape minner.

Ha en fin mandag :)

fredag 5. april 2013

Om å vise bilder av englebarnet



Jeg har så lyst til å vise denne vakre lille engelen min til dere. Føler meg ikke helt klar for det enda, men kanskje en dag . Det er vanskelig å vise frem et dødt barn, og det er gjerne vanskelig for andre å se. Min erfaring med tanke på bilder er at noen ønsker å se han, noen er usikker og andre vil ikke se han. Det er viktig for meg å vise at det er faktisk er et lite barn jeg har mistet, og dette barnet er like fullverdig for meg som de andre barna mine. Og jeg tror kanskje ved å vise lille vakre engelen Oleander at det er lettere å forstå sorgen min.  Det å miste et barn i dødfødsel er en ensom sorg fordi barnet blir fort glemt, og det er få som faktisk anerkjenner han som min sønn. Derfor er det så viktig for meg og vise at han er et barn og ikke bare et svangerskap som ble borte.  Jeg er jo så stolt av den lille vakre gutten min og synes det er så vanskelig og ikke få vise han frem til noen. Dere mammaen og pappaer der ute vet jo hvor stolt vi er av barna våre. Disse perfekte små miniatyr-menneskene som vi selv har skapt.  Selv om Oleander kom stille til verden har han satt sine spor i meg og oss som familie, han har gitt meg andre verdier i livet og jeg er så uendelig stolt av å ha skapt et slikt vakkert vesen som dessverre var hos oss i så alt for kort tid.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...